Fredagsdiktet

Kan du huske følelsen

Den første bevisste gnisten av våkenhet

Glimtet av liv mellom våkenhet og søvn

Alle fargene i deg som er sterke og svake på en gang

Øyeblikket da opp og ned er samme sak

Vektløshet og tyngdekraft der livet er av , og på

Tanken før du rekker å tenke

Nanosekundet før du egentlig vet hvem du er

Trekken fra døren inn i noe du ikke kan se

Kan du huske følelsen og hva som tente gnisten så du skjønte hvem du er i dette fargerike livet hvor

tanker tenkes og tyngdekraften holder deg fast i stormen som du våknet til når døra gikk helt opp.

Kan du huske det

Midtukeblikket .

Denne januar-onsdagen er våt, glatt og luftig. Ja vi kan vel egentlig si at vinteren så langt har vært akkurat slik. Lettvint ? Joa, det er vel det , men noe særlig trivelig er det ikke.  Det verste med en slik vinter er vel at vinteren kommer nok men da kommer den seint og blir gjerne liggende lenge. Jeg vil heller ha vinter i november enn i mai. Men, været får en jo ikke gjort noe med. Vi får bare ta imot og være blid.
Ute i verden går det mot et spennende , og kanskje også skremmende, lederskifte i en verdensmakt.  Hadde jeg ikke hatt den troen på menneskeheten som jeg har , ja da hadde jeg nok tenkt at dette var starten på slutten. Men jeg velger å tenke at dette virkelig kan samle og få frem det beste i de verste. Å kjenne på galskapen kan kanskje få de galeste til å søke det normale. Mulig jeg tar helt feil og jeg får si som en klok gammel dame engang sa, jeg har ingen forventninger men jeg har håp.

Skrivelysten er ennå ikke helt på plass men kanskje kommer den med dagslyset og sola. Uansett kan man i hvert fall udødeliggjøre et dikt midt i styggeværet da.

Fredagsdiktet

De viktigste ordene ble aldri sagt

brevene ble aldri sendt

Ligger bortgjemt i en skuff

gulnede ark og sprøtt papir

skriften litt mer usynlig for hvert år som går

Du er ikke lenger på et sted med fire siffer postnummer

Adressanten er ukjent når postbilen prøver å nå deg

Likevel er du ikke hjemløs

I hjerte mitt bor du

Der inne leser du alt jeg ikke sa

du eier skuffen med brevene i

Der inne bader du i mine tårer og varmer deg i min glede

Brevene ble aldri sendt

De viktigste ordene trenger man aldri si

                                                                       KAT 2012

Så var jeg igang igjen.

For et år siden gikk skrivepiffen ut av meg og jeg la Karis bloggside død.
Mye og mangt har skjedd på et år. Sorger, gleder , travel hverdag og fine rolige stunder. Livets under med en oppvoksende generasjon og livets paradoks ved slutten av veien.  Men uansett skal ikke denne bloggen dvele ved det året den slett ikke eksisterte. Her er det en krumbøyd fremoverlent dame midt i undergangsalderen som ser mot vår og en forhåpentlig kreativ  fremtid.

Et nytt år er godt i gang og jeg kjenner at kanskje skal jeg kunne skrive litt i 2017. Først må jeg bare få alle tekniske dupeditter på denne bloggsiden på plass.  Og når det er gjort vil nok bloggen bli mer fylt med hverdagslige betraktninger, bilder  og kanskje også et dikt eller to. Noe egenprodusert og noe lånt.  Det egenproduserte har jeg aldri hatt mot til å synliggjøre men i en alder av snart 56 er det  kanskje på tide å slippe tak i den beskjedenheten også.  Hvem vet ...

Foto har jeg ikke klart å dyrke som jeg vil og ønsker den siste tiden . Mobiltelefonen tar altfor mye plass og bildene ofres på kvalitetens alter i kjølvann av en kjapp avlevering. Det må det vel bli en slutt på og planen er å kanskje bytte ut kamera til noe jeg trives bedre med. Så får vi se om det gir bedre fotoopplevelser. Man skal ikke ta seg vann over hodet og det har jeg nok gjort når kamera ble for avansert for meg.

Så får vi se da, hvor spennende dette kan bli.

Nå er det tid for å pakke vekk nisser og stjerner og gli sakte fra vinter til vår. Hm.... det vil si, vinteren har jo egentlig ikke starta ennå så det var nok en litt optimistisk vri..