Etter to år helt uten sykdom gikk jeg ned for telling så det sang denne uken. I normale tiden , sånn for ca to år tilbake, ville jeg nok sagt at der kom sommerforkjølelsen ja. Så ville jeg tatt den verste dagen på sofaen før jeg med veska full av nesespray og tørkerull ville dratt på jobb. Men det var før i tiden det. Nå kan man jo nesten ikke kremte litt engang før folk snur seg fort og man får en følelse av å være smittsom som bare det! Og på jobb skal man ihvertfall ikke! Så derfor ble det tre dager hjemme , og 12 mil i bil for en 2 minutters bomullspinne opp i nesa før man satt i hjemmekarantene i 24 timer. Da plinget det inn beskjed på helsenorgeappen at covidvirus var ikke funnet. Takk og pris for det da. 🙈 Men vi fant et nytt virus vi. Litt detektivarbeid avslørte nemlig at det også finnes et Stellavirus. Dette viruset spres via kjærlige susser og koser og er noe som kun rammer besteforeldre . 😄 At vi får litt virus på kjøpet tåles og det går jo over.
De stuttbeinte synes egentlig forkjølelser burde forekomme oftere siden det er veldig koselig når muttern er hjemme hele tiden. Selv om den minste synes det er stusselig når ingen orker å gå tur med han. Det hjelper ikke at han får beskjed om at han egentlig kan gå tur selv. Han har hele jordet å løpe på. Denne uken ble slåtten tatt og du verden så spennende det blir alt sammen da. Musebol og masse spennende lukter. Men de er snille gutter og i dag har de til og med stilt opp til årets sommerbilde.
Dager kommer og dager går og enkelte dager husker en ting bedre enn andre. I dag er det en slik dag for meg. Mitt aller første barndomsminne er Per. Jeg husker at jeg satt på skuldrene hans og han vasset i vann og jeg visste at det vi gjorde ikke var lov men jeg stolte på storebroren min. Siden lærte han meg å skyte svaler med luftpistol. Han lærte meg å like Jimi Henrix og det før jeg fylt 10 år! Han lærte meg at når jeg begynte å gå ute på fest skulle jeg bare vite å holde meg unna Uvdølinger. Han var grunnen til at jentene gjerne ble meg hjem etter skolen fordi de syntes han var så kjekk. Jeg kunne spurt om hjelp til hva som helst. Og jeg savner han hver eneste fredag for da snakket vi sammen på telefon på vei hjem fra jobb. I dag ville han fylt 67 år og blitt pensjonist.
Jeg leste en artikkel i dag. Den handlet om en dame som var i sorg. Hun sa mye klokt og var nok en veldig klok dame, men det jeg beit meg mest merke i var at hun sa følgende «gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der det vannes.» For en fantastisk erkjennelse! Og kanskje må en kjenne litt på savn før en blir klok nok til å skjønne akkurat det der.
Vi har planta et epletre og et kirsebærtre i dag vi. Det er nesten en sånn litt hellig greie det. Et tre skal liksom stå så lenge. Det skal vokse og være en del av stedet det vokser på i mange , mange år! Og så skal det kanskje gi noe skygge, bli lekt rundt, kanskje se et første kyss, høre latter og gråt. Et tre er et liv. Men, først må det antagelig overleve første vinteren da. Vi får se, vi får se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar