10. Desember 2020

 Det er desembertorsdag og den tiende dagen i advent. Verden er hvit og verden er vakker.

Dagens juleblad er Magasinet for alle. Det er nr 28 til julen 1942 og prisen var 40 øre. Dette magasinet har skiftet navn noen ganger men har en historikk fra 1927 til 1970. De som startet dette ukebladeventyret var fire menn som alle var medlemmer av Norges kommunistiske parti. Tanken var at dette skulle være et upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk. Og opprinnelig het det da også Arbeidermagasinet. Så føyde man til «for alle» før det under krigen ble endret til Magasinet for alle. Det var nok ikke helt spiselig med arbeiderrelatert tittel i krigsårene.
Det som kanskje var litt spesielt for nettopp dette magasinet var at det var debutarenaen for mange av våre mest kjente forfattere. Slik som Alf Prøysen, Inger Hagerup og Arthur Omre.
Føljetonger ble et av varemerkene til magasinet. Og nå skal jeg fortelle en historie om min far. Da han var veldig ung var han dreng , eller som han sa, han tjente på en gard på Jæren hvor han kom fra. Far var født i 1922 og jeg tipper han var 18 - 20 år da han var ute og tjente. Far abonnerte på Arbeidermagasinet. Og han leste føljetongene. Det samme gjorde sjølvkona på garden. Men hun lånte magasinet av far og leste i smug på kveldene fortalte han. For ei bondekjerring på Jæren skulle ikke lese et Arbeidermagasin må vite. Da far kom til det punktet i livet at han forsto at det begynte å bli lite tid igjen, hadde han et sterkt ønske om å lese en av føljetongene igjen. Og historien han ville lese igjen var «Stormyrgubbens testamente « av Hans Østerholt. Og man tuller ikke med en manns ønske om slikt! Så en datter og et barnebarn satte mange kluter til og etter et dypdykk i Arbeiderpartiets arkiver på youngstorget i Oslo fikk han sitt ønske oppfylt. Arbeidermagasinet har hatt betydning for mennesker, det vet ihvertfall vi.
Men nå må jeg si litt om akkurat dette nummeret. Forsiden er tegnet av Borghild Rud. I 1942 er Norge i krig og selv om forsiden er julete er den også litt vemodig med et alvorlig jenteansikt som stirrer ut på en verden i krig. Norge er i mørke og det begynte å bli mangel på det meste. Den aller siste siden i bladet gjenspeiler nok dette best. Overskrift er Husmorsiden og her kan følgende leses: « her jeg sitter og skriver vet jeg ikke den ting jeg kan foreslå for mine lesere å lage for å sette en ekstra spiss på julemåltidet. For det som den ene har eller kan skaffe finnes ikke for den andre» Redaktør for husmorsiden var Synnøve Von der Lippe og artikkelen gjennomsyres av motløshet.
Bladet har også et dikt av Arne Paasche Aasen som er et sterkt dikt i en krig. Diktet heter Det faller snø.
Men, det er faktisk også mye bra lesestoff og ikke minst humor her. Og mange kjente forfattere. Hovedhistorien heter morsomt nok «Han Amund og han Amund» . En historie om små bygder og grendekrangler. Om kjærlighet og slagsmål. Om sørigardinger og nordigardinger. Og forfatter er Sigurd Hoel.
Johan Borgen har en novelle som heter «min køvenninne» Et litt humoristisk blikk på all tid man brukte i kø for å få tak i det man trengte i krigsåra.
Jens von Bustenskjold er bladets tegneserie og ble faktisk skapt til akkurat Arbeidermagasinet tidlig på 30 tallet. Sigurd Lubecks muntre historier om folka og livet i Oladalen ble illustrert av Anders Bjorgaard . Serien var veldig populær og levde fram til 1962.
Det er ikke mange annonser i bladet og det var vel heller ikke så mye å selge.
Jeg tenker jeg slutter nå med en liten snutt fra en spalte som heter «det muntre Norge i dialekten» her sendte folk inn morsomme vitser eller små historier på dialekt og fikk man noe på trykk fikk man en femmer. Så her kommer en fra Østerdal. (Og les det ordrett nå da!)
« En gubbe fra Alvdal som va mye låvhalt-stuttfot- hadde erenn ått skrivara på kantore. Me det såmma alvdølen fekk opp døra og ene foten innafor dørstokken ropte skrivern mye sint: - hva vil du her!
- Ei vil få etter mei foten, sa alvdølen.