2 søndag i advent men bare den 6 dagen i desember. Vi tenner to lys og adventskaffen drikkes i julekrus, selvfølgelig. Det skader heller ikke at det har kommet endalitt mer snø.
Dagens magasin blir en liten avhopper fra juleblad emnet. Men,siden dette er nummer 1. i det herrens år 1935 så er det nesten så nærme jul som det går an å komme. Om enn på etterskudd. Jeg syntes konseptet og magasinet var såpass artig at det måtte med. Nynorsk vikeblad. Pris;35 øyre.
Jeg måtte jammen lete litt på nett før jeg fant noe som helst om dette vekebladet. Men i store norske leksikon står følgende å lese :
«Nynorsk Vekeblad var et kulørt ukeblad redigert på nynorsk, som ble utgitt 1934–1954. Etter initiativ av Hans Aarnes og et prøvenummer høsten 1933, kom bladet regelmessig fra sommeren 1934.
Frem til den tyske okkupasjonen ble bladet utgitt i nært samarbeid med Illustrert familieblad. Hans Aarnes kjøpte navn og rettigheter i 1940, og fortsatte utgivelsen fra det nyetablerte Fonna forlag i en enklere form.»
Dette betyr kanskje at det var bladene før 1940 som var såpass omfattende og kliss likt andre ukeblader slik som dette.
Forsiden på dette bladet viser nok ganske klart til et nytt år. Med et timeglass levert av en som bare MÅ være selveste nynorskmannen Ivar Aasen fyker den lille postmannen på ski avsted inn i det nye året. Heller ikke her står det noe om hvem som har illustrert forsiden men den mystiske signaturen Amor finnes nede i høyre hjørne. Jeg har søkt og søkt men får ingen treff på denne Amor fyren. Uansett er forsiden bra tenker jeg.
Vikebladet er omtrent som andre vikeblad men alt er på nynorsk. Akkurat nr.1 dette året har i tillegg til romaner og noveller en stor artikkel om reinsdyra på Hardangervidda . Med undertittel , « når den eine filla slår den andre i svime». Stykket betrakter reinsdyra som en god næringsveg for bygdene.
Nils og blåmann er bladets tegneserie og her er både skjemt og alt for kvinna og heimen. Skjemt på nynorsk er ikke noe vi i 2020 ler av tror jeg . Alt av reklame og annonser er oversatt til nynorsk . Med vekslende hell. Det er egen barneside og nederst på den siden er det en konkurranse med overskrift:» kven vil ha litt lummepengar?» her kan man nemlig vinne 2kr.
Så vidt jeg kan se finnes det kun et slikt blad her på loftet mitt. Kanskje fenga ikkje nynorsken folka på garden. Nynorsk og dialekt har for meg alltid vært to helt forskjellige ting. Dialekten jeg har vokst opp meg var nok mer tilnærmet nynorsk enn dialekten i dalen hvor jeg har bodd hele mitt liv.
Men, nå vet jeg at det fantes et nynorsk alternativ i ukepressen til de som ønsket det i 1935 og det finnes ihvertfall ikke i 2020. Og for de av dere som synes det er greit å lese nynorsk og som også synes nynorsk kan være morsomt anbefaler jeg varmt å lese Arnfinn Kolrud og hans bok «når ein først skal skyte nokon» . Jeg har i hvertfall sjelden ledd så mye, på nynorsk, som da jeg leste den for noen år siden.
Jeg måtte jammen lete litt på nett før jeg fant noe som helst om dette vekebladet. Men i store norske leksikon står følgende å lese :
«Nynorsk Vekeblad var et kulørt ukeblad redigert på nynorsk, som ble utgitt 1934–1954. Etter initiativ av Hans Aarnes og et prøvenummer høsten 1933, kom bladet regelmessig fra sommeren 1934.
Frem til den tyske okkupasjonen ble bladet utgitt i nært samarbeid med Illustrert familieblad. Hans Aarnes kjøpte navn og rettigheter i 1940, og fortsatte utgivelsen fra det nyetablerte Fonna forlag i en enklere form.»
Dette betyr kanskje at det var bladene før 1940 som var såpass omfattende og kliss likt andre ukeblader slik som dette.
Forsiden på dette bladet viser nok ganske klart til et nytt år. Med et timeglass levert av en som bare MÅ være selveste nynorskmannen Ivar Aasen fyker den lille postmannen på ski avsted inn i det nye året. Heller ikke her står det noe om hvem som har illustrert forsiden men den mystiske signaturen Amor finnes nede i høyre hjørne. Jeg har søkt og søkt men får ingen treff på denne Amor fyren. Uansett er forsiden bra tenker jeg.
Vikebladet er omtrent som andre vikeblad men alt er på nynorsk. Akkurat nr.1 dette året har i tillegg til romaner og noveller en stor artikkel om reinsdyra på Hardangervidda . Med undertittel , « når den eine filla slår den andre i svime». Stykket betrakter reinsdyra som en god næringsveg for bygdene.
Nils og blåmann er bladets tegneserie og her er både skjemt og alt for kvinna og heimen. Skjemt på nynorsk er ikke noe vi i 2020 ler av tror jeg . Alt av reklame og annonser er oversatt til nynorsk . Med vekslende hell. Det er egen barneside og nederst på den siden er det en konkurranse med overskrift:» kven vil ha litt lummepengar?» her kan man nemlig vinne 2kr.
Så vidt jeg kan se finnes det kun et slikt blad her på loftet mitt. Kanskje fenga ikkje nynorsken folka på garden. Nynorsk og dialekt har for meg alltid vært to helt forskjellige ting. Dialekten jeg har vokst opp meg var nok mer tilnærmet nynorsk enn dialekten i dalen hvor jeg har bodd hele mitt liv.
Men, nå vet jeg at det fantes et nynorsk alternativ i ukepressen til de som ønsket det i 1935 og det finnes ihvertfall ikke i 2020. Og for de av dere som synes det er greit å lese nynorsk og som også synes nynorsk kan være morsomt anbefaler jeg varmt å lese Arnfinn Kolrud og hans bok «når ein først skal skyte nokon» . Jeg har i hvertfall sjelden ledd så mye, på nynorsk, som da jeg leste den for noen år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar