5. desember 2022

 Så var det mandag igjen. 5 desember og bare 19 dager igjen til jul. Ute er det minus 14 kalde grader og kong vinter har slått seg skikkelig til. Femte desember er forresten den nasjonale frivillighetsdagen og av alle dager, bra og mindre bra, ja så synes jeg at frivillighet og det arbeidet de gjør det fortjener sin egen dag det. Sjøl kan jeg ikke skryte på meg at jeg bidrar med noe som helst frivillig, men håpet er jo at et sted der i fremtiden skal jeg finne tid til det også.

Dagens brev er skrevet av Carrie i april 1908. Dette året drar hun på sitt første besøk hjemme i gamlelandet. Og det er tydelig av brevet at det er noe hun gleder seg veldig til. At reisa var lang og tok tid ble helt underordnet når gleden over å skulle se alle igjen er så stor. Carrie bodde i San Francisco i California men når hun skriver dette brevet er hun på besøk hos sin søster. Julia bodde også i California men hennes mann var fyrvokter på et sted langt nord i California som heter Cape Mendocino Light Station. Et vakkert men tydelig værhardt sted. Fyrtårnet ble bygget i 1886 etter en rekke forlis av store skuter når de rundet Blunt`s reef. Jeg har ikke forstått det slik at Julia og barnene bodde ute på selve fyrtårnet men det var arbeidsplassen til hennes mann. Hvorfor disse to søstrene havnet i California har jeg lurt litt på fordi det var ikke dit de fleste Numedølene kom når de utvandret. Men her er Carrie sitt brev og hennes ; nå kommer jeg hjem!

April 25 1908

Kjære foreldre og søskende

Kjære fader jeg fik dit brev i januar som jeg taker deg for . Jeg skrev til Engebret at jeg skulde skrive til deg men det har ikke gjort. Jeg ved at dere venter paa hilsen fra mig og venter at jeg skal kome hjem. Jeg rejser fra San Francisco i juni. Dere maa skrive med en gang dere faar brevet ellers faar jeg det ikke. Vis dere vil skrive ellers er det det same for jeg vil nu snart se og tale med meg. Jeg er nu hos min søster. Kom er det 21 . Vil være nogle dager saa går jeg tilbage til S.Fr . Min søster har to store børn et fint hjem men det er nu vel ensomt at være så langt fra bekjente men min søster er nu vant til det nu. Mit brev er kort men de faa se at jeg er ilive. Lev vel.

Carrie

Julia hilser dere alle hun vil snart skrive til dere. Dem er alle friske. Jeg tenker det vil være det siste brev jeg sender til jeg ser alle.

4. desember 2022

 Søndag 4. desember. 2 søndag i advent og 20 dager igjen til jul. Jeg som var full av julestemning sist helg med huset fullt av hele familien, pepperkakebaking og julepynting, jeg har mista julepiffen. Totalt! Og det er i hvert fall ikke naturen sin skyld for makan til førjulsstemning utendørs skal man lete lenge etter, Nei det er bare jeg som ikke helt klarer å tenke juletanker, bake julekaker, skrive julebrev eller julepynte. Sukk. Men, det haster vel ikke gjør det vel? Nei, enn så lenge lar jeg de lilla lysene og dukene råde og koser meg med advent rett og slett.

Dagens brev er fra 1908. Dette brevet er det Julia som skriver til sin bror. Hun har nå vært i USA i over 20 år. Julias mann Carl var en Light House keeper. Eller på godt norsk, en fyrvokter. De bodde i Tesacadero i California. I 1908 har Julia fått to barn. Jeg skrev at hennes sønn ble døpt Olaf men han hadde også et navn til Egbert, eller Bert, og det var det navnet han kom til å bruke rett og slett fordi det var et mer Amerikansk navn og lettere å si på Engelsk. Hans fulle navn var Olaff Egbert. Han har nå også fått en søt lillesøster som ble døpt Olga Rachel. Dagens bilde er av de to som ble født i 1902 og 1906. Det rare er at her i Norge har Julia fått en brorsønn som blir døpt Steinar men hun omtaler han i alle brev jeg har lest som Stener. Så til og med han ble litt amerikanisert. Dette brevet sier mye om det å bli integrert og å ikke være helt norsk lenger. 1908 var det presidenvalg i USA , det 31 presidentvalget i rekken og William Howard Taft ble valgt som republikanernes kandidat. Det var også et år hvor et gryende raseopprør ble synlig. Men i Julias liv var nok de små barna og norsken som forsvinner det viktigste. Her er hennes egne ord.

Februar 2den 1908

Godt nytaar Kjære broder med familie

Tak for brev af 24de november modtog det føre jul. Ser af dit brev at du var syg og tenkte at rejse til doktor . Haaber at du føler dig bedre nu.

Ser at du har noksaa mange kreaturer ja det kan nok være godt at have dem. Det vil bringe ind en liden sumnaar du selger dem . ja gid du havde en øiden gaard du var eijer af ogsaa det dobbelte af kreaturer. Ser at Ragnhild gjorde det godt paa sæteren sist sommer. Skal hun dit næste sommer også. Ja så Stener gaar på skole nu han blir vel snart flink til at læse nu kan jeg tro og saa hører jeg at han gaar på ski allerede ja det gjør han frisk og godt. Jeg vil nok lige at faa hans fotografi saa ERgbert og Olga faar se han. Dem liker saa at faa mig til at fortelle om Norge og hvor lange det tar at komme der. Om bestemor og far og om dere onkler og tanter og søskenbarn. Egbert husker Steners navn siden han fikk kortetav Veglid kirke og Brubakken. Han er svært glad i det og liker at se paa det ofte. Jeg skulde ønske vi var rige nok til at tage vore børn til Norge saa dem fik se dere og dem. Jeg har forsøgt at lære Egbert at lese norsk men da vi taler bare engelsk er det saa vanskeligt for ham. Jeg faar vist til med at lære han engelsk for han blir nu om et aar tid gammel nok til at gaa paa skole og da blir det norske til hinder for han for han vil ikke forstaa forskjellen. Det vilde være meget lettere bode vi for eksempel i SanFrancisco vor vi har norsk kirke med søndagsskole og var sammen med norske. Jeg føler det ofte er tungt ansvar. Verden er ond ogdersom man ikke faar børnene undervist i religion medens deem er unge er det vanskeligt senere. Her i landet er gode skoler men uden religion i almenskolen. Børnene er nu friske jeg for min del har ikke vært frisk en tid. Føler heller ikke nu saa bra som ønskelig kunde være dog bør jeg takke gud far at alt er saa bra. Ja nu vil jeg slutte med en kjærlig hilsning til dere alle ifra os alle. Lev da vel i gud fra din søster Julia

3. desember 2022

 Det er 3. desember og det er lørdag. Lørdager i desember er aldri feil det. I dag har jeg tenkt at de berømte Midthun nissene skal få innta tunet sitt og starte årets nissefest. Jeg innrømmer gladelig at jeg nok aldri blir helt ferdig med å leke og julen er en perfekt leketid for slike som meg. Det er kanskje det rareste ved å begynne å bli skikkelig voksen. Nettopp tanken på at en egentlig er for gammal for ting en fremdeles liker veldig godt. Men, hvem bryr seg egentlig, jeg er jo gammel nok til å bestemme det helt selv.

Dagens brev er skrevet i 1904. Denne gangen er det Julia som skriver hjem til sin far. Hun har nå fått seg familie og er blitt mor til en liten gutt som jeg vet ble døpt Olaf. Julia giftet seg med en mann som het Carl Elias Reit. Han var også født i Norge, nærmere bestemt i Vaksvik som er ei lita bygd i Møre og Romsdal. . Et vakkert par var de og dagens bilde er av de to. Brevet viser at hun nok er den som har god kontakt med broren hjemme og hun støtter han også i det som nå har blitt litt konfliktfylt i gamlelandet. To generasjoner på samme gard har nok aldri vært enkelt og spørsmålet om når den eldre generasjon skal slippe den unge til har vel også vært vanskelig til alle tider. Det er i hvert fall prisverdig at ei datter og søster i USA står frem som en megler og prøver å argumentere ganske så fornuftig via brev. En kan vel bare tenke seg hvor mye hun tenker på dette. Kanskje har hun hatt våkenetter og kanskje river det i hjerterøttene for de der heime i gamlelandet. At hun i tillegg har hatt et sykt barn har nok ikke gjort det lett nei. Det må også har vært rart for de gamle foreldrene som engang ga sin datter navnet Guri når de nå får brev med «hilsner fra Eders datter Julia»

Cape Mindocino Light Station Jan.10de 1904

Godt nytaar

Kjære Forældre

Det er nu saa lenge siden du fader skrev til mig saa jeg skulde nok like om du vilde skrive engang imeldom for det er kjærere at faa nogle linier ifra dig og moder end det er at høre de lever ihjennom andres breve. Far jeg haaber at de er friske vi er nu friske og har det noksaa godt. Vor lillegut var syg en maanedes tid af at han brant sig men er nu bra igjen og er stor og flink til at tale. Fader jeg kommer nu igjen med mit du faar unskylde lad mig nu ikke trøtte dig med det. Jeg har nu ventet paa at høre at du skulde lade Ingebret bruge for dig men jeg haver intet hørt. Jeg tror ikke det var af vejen at gjøre et forsøg gjøre alvor af det og komme til forstaaelse saa de ved hvad betingelser de gjør til hverandre. Det maa vel kunde gaa an for et aar eller to ialfal. Jeg tror du fader er skyldig at hjelpe Ingebret til saa han kunde faa noget for sig selv ogsaa det har vært min tanke at det vilde blive bedre for dig og moder om de slap at arbejde saa haart. Det skal da vel ikke saa meget til for dere to nu. Jeg skrev til dig over et aar siden jeg vet ikke hvad du syntes om det da du ikke svarte men du vet at jeg talte paa det samme da jeg var hjemme . Jeg fik den tro da at du vilde la Ingebret bruge men sagen har vel stillet sig annerledes siden. Ja nu faar jeg slutte med en kjerlig hilsen til dere ifra mig og mand og lillegut.

Lev vel fra eder datter Julia Reit

2. desember 2022

 Det er fredag 2.desember og allerede nå er det bare to dager til andre søndag i advent. Slik blir det når julaften faller på en lørdag. Julestemning skorter det i hvert fall ikke på med snø i skogen og kuldegrader.

Brev nummer to er også fra 1902 og denne gangen er det et brev med jule-hilsner som er skrevet 5 november det året. Også denne gangen er det Carrie som er avsender. På bildet jeg legger ved i dag er Carrie og hennes morbror Knud. Han som sendte penger hjem til sin søster og som nok hjalp søstrene over til USA. Det var slett ingen selvfølge at alle var like skrivekyndige da disse jentene vokste opp men de skriver bra. At språket dere fort ble preget av et annet språk merkes også på skriftspråket. Men det gjør det også litt spesielt og spennende. Det brukes norske ord men ordene er ofte satt sammen på en engelsk måte å snakke. I 1902 er USA et land i vekst. De fleste av de som kom etter 1882 klarte å få seg jobb. Carrie jobbet etter hvert i en avis. Hva hun egentlig gjorde der er jeg usikker på . Men at hun var en arbeidende målbevisst kvinne er det ingen tvil om. Hun giftet seg ikke før hun var godt voksen. Kanskje tok det så lang tid å finne en som ikke var fattigere enn henne selv.

Penger var et viktig tema i de tidligste brevene. Brevene viser hvor viktig det var å sende hjem penger. Hvor mye de nok alltid tenkte på de der hjemme. Det må ha blitt sendt mye penger til Norge i denne utvandringstiden. Men så var det vel også derfor de dro.

Dette julebrevet handler også mye om penger. Det handler om lengsel og savn. Savn etter snø og kulde og familie. I dette brevet nevner hun broren Steinar som også reiste fra Veggli, men som slo seg opp som handelsmann i Oslo. En handelsmann familien var stolte av. Lite visste de i november 1902 at han kom til å falle fra året etter. Carrie traff han altså aldri mer. Det må ha vært sårt å være så langt borte når døden tok noen i famiien. Broren som døde i Oslo men ble fraktet den lange veien til Veggli og er gravlagt her.

«Kjære forældre og søskende

Jeg vil i dag skrive nogle ord det bliver vel det siste dette aar da det ikke er mere enn en sey uge til jul. Jeg sender dere en liden julegave. Det er bare 5 dolarde skal deles imellom mor far og Anne. De skal dele det ligt mellom vær det bliver 6 kroner og 16 øre til ldere- Jeg sender ingen penge til Engebret da jeg har sendt han en hel del sist sommer som jeg ikke vet vor jeg får igjen. De har det vel koldt og sne der hjemme. Her er fint ver det har vært lit regn forleden uger men nu er det fint ver. Jeg ser i bladene (aviser sendt fra Norge) at det er dårligt ver i Norge. Jeg fikk brev fra Julia . Hun siger dere er alene men de har lidt hjelp. Det er jeg glad for at dere er alene for de har ikke rum for så mange. Jeg skal sende dere pengertil en jente for moder er gamel saa hun ikke behøver at slite alene. Lat mig vide vorledes de har det i vinter om de har noe hjelp vis ikke saa faa hjelp. Fader jeg sendte dere 11 kroner i sommer som jeg håber de har fådt lat mig vide det. Fader de maa endelig skrive med det same de får dette brev for jeg lengter at høre fra dig og alle. Jeg fik brev fra Steinar i august han siger at han var til Numedal en liden tur. Han gjør det vist godt med sin forretning. Det er jeg glad over. Jeg vil slute mit brev med en kjerlig hilsen til dere alle Jeg ønsker dere en gladelig jul og et godt nytår. Hils alle slektninger. Skriv snart tilbage.

Carrie

1 desember 2022

 Det er 1. desember og adventstiden er i gang. Det er også den tradisjonelle adventskalenderen min. 24 små glass står klar til å byttes ut med 24 smånisser og i år er det hjemmelaget likør som skal nytes hver kveld. Som vegsjefen sier; det er godt ikke jula varer helt til påske her i huset. Det har jo også blitt en slags tradisjon å dele noen tanker og noen skatter her i fjesboka hver dag i advent. I år er det gårdens ganske så store bunke med Amerikabrev som blir den røde tråden og kanskje er det også en slags familiehistorie som skrives frem. Hvem vet. Brevene er ofte altfor lange til at de kan gjengis i sin helhet, men utdrag skal det bli og så får resten fortelles slik jeg leser dem. Bakgrunnen er en familie på to voksne og fem barn som engang levde her på gården. I 1875 var barna 14, 11,8,6 og 2 år. De levde som bondefolk flest og det var nok ingen overflod av noe. Far i familien var sølvsmed og familiens levekår bar nok også preg av at han nok likte dette yrket bedre enn å være bonde. Og hvis en skal tenke og tro noe, så tror jeg denne familien kanskje ble over gjennomsnittet opptatt av både vakre ord og vakre ting. Mellom 1820 og 1920 utvandret 800 000 nordmenn. Et tankekors nå når Norge er villig til å ta imot 35 tusen Ukrainere. Selv om utvandringen gikk jevnt og trutt snakkes det om tre bolker hvor toppåret var 1882 da 28 tusen nordmenn emigrerte til USA. Og mange dro også fra Veggli og Numedal. To av jentene i søskenflokken på garden her dro også og det er disse to jentenes brev som blir min adventshistorie i år. Jeg har grublet noe på hvordan de fikk penger til å reise, men deres mor hadde flere søsken som dro og moren var nok fra en litt bedre stilt gard i bygda her. Det kan leses litt mellom linjene i noen brev at en onkel kanskje hjalp sine søsterbarn over til det forjettede land og et bedre liv. Den første som dro var Guri. Hun reiste i 1884, 17 år gammel. Fem år seinere, i 1889 kom søsteren Kari etter. Jeg har ingen brev fra tiden før 1900 og hvorfor det er slik vet jeg ikke. En teori kan være at brevene ble sendt videre til andre slektninger da de ofte innholt hilsener til og fra mange Det eldste brevet jeg har er fra 1902 og da hadde allerede Guri vært hjemme på besøk en gang. Brevet er skrevet av eldstesøster Kari. Guri tok ganske raskt navne Julia da hun kom til USA mens Kari forandret sitt navn til det mer Amerikanske Carrie. At de to søstrene helt sikkert var både ettertraktede og stolte kan vi se av bildet av dem. Det er nok tatt engang rett etter begge var samlet i USA. Vakre damer! Dagens lille uttdrag er skrevet i SanFrancisco 8. may i 1902 . Bror og søster i gamlelandet har nå stiftet familie og Carrie (til høyre på bildet)har sterke synspunkter om dette.

«Jeg synes det er saa for galt at Ingebret og Anne skulde gifte sig med slik fantepakk. Vel Ingebret havde jo ødelagt for sig selv saa det var ikke saa underlik men Anne som skulde gaa bort og gifte seg slik. Jeg havde tænkt at sent Anne 10 daler til vært aar for at være hjemme saa lang hun kunde ventet til en gut som havde været af lit bedre folk og ikke en fattigstakkar som ingenting har andet en bukser. Anne maate være saa gifte syk med hun vilde giftes en husmansgut. Jeg har tænkt at skrive til hende og spurt hende om han var saa pen. Han se r ikke saa pen ud paa bildet som Julia skikete mig. Vel det er for sent nu at jøre det over igjen. Hun se vel vors det er at giftes en fattigstakels. Jeg tenkte hun havde set vor det er at fattig. Det var ikke saa svært rart for os hjemme da vi var smaa. Saa det var ganske hart for mat da vi ingen ting kunde have. Vi havde ikke saa svære klære. Saa jeg tenkte jeg vilde aldri gifte en som var fattigere en mig selv og det har jeg ikke jort, Fader læs det brev for mor. De andre kan læse det selv.»

Her var det ingen kjære mor nei.

En sommer er over... - eller ?

 

 Lange lyse sommerkvelder er en saga blott. Prestekragene lyser ikke lenger hvitt i skog og på eng. Svalene som hekka i redskapshuset har pakket kofferten og dratt og gulerlene på Myrefjell har vært innom og sagt takk for i år de også. Litt enkel hoderegning viser at det er i underkant av 4 måneder til jul.😲

Men likevel, det er fortsatt grønt på jordene. Det er fortsatt dagtemperaturer på opp mot 20 grader og det står fortsatt en og annen blåklokke å lyser i grøftekanten bak låven.  Så, er sommeren egentlig over? Har somrene blitt lenger? Har den globale oppvarmingen gjort årstidene mer utvannet og diffuse? Er konsekvensen at vi ender opp med vinter og sommer mens høst og vår skrumper inn til ingenting? Ikke vet jeg og ikke tror jeg det blir i min tid heller og heldigvis for det. Jeg liker nemlig høsten jeg. Den klare lufta. De rolige kveldene. Gleden ved å tenne stearinlys igjen. Den gode lukta når en tenner opp det første ilegget i ovnen fordi en hutrer litt i sofaen etter jobb. Skogsturer med bærhenting og soppjakt. Joda, høsten er nå fin synes jeg. 

Årets sommer har også vært veldig fin. Bortsett fra noen innslag av ekstremvær i form av hagl, vind,lyn  og torden kan vi ikke klage.  Det eneste måtte være at også i å ble det fire uker som gikk altfor fort. Men, når to av de ukene ga oss opplevelser sammen med store og små feriegjester , ja da er vi kjempefornøyde. Det beste i verden er når tunet omdannes til teltleir, badeland, lekeplass, grillplass, rop, og barnelatter! Uker med verdens herligst kaos. Det spises is til frokost. Og det knaskes godteri i kjellerkinoen hver kveld! Det sover noen i alle rom. I hengekøyer, telt og huler . Ingen ( ihvertfall av de under 6 år) har klær på. Det bades til sola går ned. Farmormormors vaffeljern flyttes ut og farmormormors hjerte blir stort og varmt når 3 åringen stapper det 8 vaffelhjertet i munnen og ber om mer ❤️😍👍🏻 Minner for livet!

Tre små som springer over tunet og roper bestefar, bestefar, kom å spis! , det er heller ikke slikt en får kjøpt for allverdens millioner det. Og bestefar bærer gjerne alle tre samtidig selv om både rygg og knær egentlig  hyler nei, nei!  De stuttbeinte pelsdottene er totalt utslitte når kvelden kommer. Det er slitsomt å holde styr på masse små mennesker på en gang. 

I år fikk vi også ei ekstra uke med den eldste av flokken. Helt alene i en uke blir vi ekstra godt kjent ❤️ Og ferieturen vår ble å kjøre henne hjem til Tynset . Der ventet skolestart. Gud hjelpe meg som åra går. Fineste skolejenta❤️👍🏻

Og vips, så er vi her da, i de siste dagene av august. Joda, sommeren er definitivt over. Min bittelille potetåker har gitt oss masse poteter og mersmak så plan for neste års litt større åker er allerede klar.  De to små drivhusene har gitt gleder med både tomat og agurk. Fryseren er fylt opp med molter og blåbær. Vinterveden er tørr og vi fikk faktisk rydda både stabbur og boder i sommer. 

Så da gjenstår vel bare en ting før høstmørket virkelig bør senke seg. Årets stortingsvalg! Og hvordan det går , nei det er neimen ikke godt å vite.  Men uansett hvem som vinner eller taper, vil høst og vinter komme og plutselig er det sommer igjen. 

Joda, Gud er en mann!

 Etter en ti år lang karriere som menighetsrådsleder og med et litt humoristisk syn på både Gud og hvermann har jeg flere ganger frontet tanken om Gud som kvinne. En mannsdominert verden har jo med den største selvfølgelighet knyttet den sterkeste kraft man turte snakke om til en mannsskikkelse. Og det er gjort selv om alle beskrivelser av vesenet mest av alt har moderlighet og kvinnelist.  Men, nå må jeg nok kaste teorien min . Etter denne uken er jeg nemlig rimelig sikker på at det nok er en mann likevel. Hvorfor?  Jo ut fra følgende punkter er konklusjonen satt.

1. Hvis Gud hadde vært en dame ville hun selvfølgelig gjort det slik at svette er ensbetydende med vektreduksjon . Denne uken har vært ei uke med sjauing og jobbing og jeg har nok svetta ut mange liter .  Helt uten å miste et gram! Vel, en kvinne ville forstått at det hadde vært det minste man burde fortjene 🥵

2. Et annet tydelig bevis på at Gud er mann er oppfinnelsen dynetrekk. At den ideen ble plantet i hjernen på et menneske og siden spredt som et allment  brukt produkt burde vært straffet ! Hvis Gud hadde vært en kvinne ville hun selvfølgelig forstått at vi burde slippe å sloss med dyner og trekk og fire hjørner og armer som ikke er lange nok😡

3. Og til slutt. Hårvekst🤬 Hvis Gud hadde vært en kvinne hadde hun garantert sørget for at vi i det minste slapp å se ut som en mann på både bein og muligens hake ( sånn med åra ihvertfall). Men en mannlig versjon har da altså utstyrt oss med hårsekker det gror hår i ganske sikkert ut fra en teori om at hår er vakkert, ihvertfall på menn. 

Jeg kunne nok funnet mange andre bevis også men tror dette holder. Når det er sagt har han jo også funnet opp solnedganger og sommerblomster.  Men..... det kunne jo en kvinne klart også. Bare så det er sagt. 

Uansett så er andre uke av jobbfritiden unnagjort og huset er rent, vinduene pusset og mannen i huset har brukt en dag på 4 flatpakker fra IKEA. Noe han forøvrig fortjener all ros for og som sikkert også er et godt bevis på hva en kvinne aldri ville stelt i stand. 

De stuttbeinte vennene ligger stort sett i skyggen og turer er forbeholdt kveldstemperatur. Det vanker en og annen is for å kjøle seg ned . Og ingenting er bedre enn solnedgangen på Killingskardet en julikveld