11. desember 2025

 Torsdag og arbeidsdag. Det flotteste med å vær bittelitt pensjonist er at man går ut av døra på jobben kl. 16 på torsdagen og roper ;GOD HELG til alle. Det er slett ikke snilt men gud så deilig.

Det skjer mye i desember. I går ble årets nobelpris delt ut. Det begynner å bli lenge siden den prisen ble delt ut uten at noen mente det er helt feil. Man kan jammen lure hva Nobel hadde tenkt om hele greia. Men det er jo også fint at folk får som fortjent og så er det enda finere at folk som ikke fortjener det i hvert fall ikke får det

Det viktigste er jo at alle er venner og respekterer hverandre. Jeg er så gammel at jeg har aldri gått i barnehage . Det fantes ingen lekepark på den tiden og mødrene våre hadde ikke tid til å samles for at ungene skulle leke. Men, jeg har et klart og tydelig minne om hvordan jeg traff min første venninne og det er ganske fint å kunne si at vi fortsatt er venner etter nærmere 60 år. For på den tiden gikk alle på juletrefest! Vi var ganske nyinnflytta og jeg hadde enda ikke begynt på skolen. Jeg husker jeg hadde kjole og rød strømpebukse og selvfølgelig de tre digre sløyfene mor alltid putta i håret mitt. En i hver flette og en diger midt oppå hodet. Jeg husker at jeg så på at de andre ungene løp frem og tilbake i den lange gangen på samfunnshuset. Jeg sutta garantert på totten. Og jeg var nok litt sjenert. Plutselig sto det ei jente rett foran meg. Hun var min rake motsetning. Tøff, helt lys i et kortklippet hår, jeg tror hun hadde buksedress og hun tygde tyggegummi! Det hadde jeg aldri gjort noensinne. Et par brune øyne traff et par knall blå og hun sa, skal vi leike? Så husker jeg ikke så mye mer men den dagen starta vi vårt lange vennskap. Vi sees ikke så ofte og vi prates heller ikke så ofte men når vi først gjør det tar det gjerne kvelden og det aller fineste med slike barndomsvenner er at man vet at de alltid er der. Så jeg er veldig takknemlig for at vi alltid gikk på juletrefest og at jeg fikk en god venn.

Når jeg leser Amerikabrevene har jeg tenkt mye på den ensomheten de må ha følt på disse damene, jentene, og konene som dro over. Brevene vitner om intens lengsel etter nytt om slekt og venner. Bekymring for alt det de ikke kunne kontrollere. De må ha vært sterke kvinner.

Dagens brev er skrevet i januar 1910 og det er et slags nyttårsbrev hjem til familien i Norge.

«Kjære forældre.

Ja tiden den gaar. Jeg var saa bestemt paa at jeg skulde skrevet saa de fik brev til jul men det blev intet af førend nu. Carrie var her nede i nogle dage nettopp føre jul og da fik jeg de sager som hun brakte med saa nu maa jeg takke saa meget for det alt sammen. Haaber at de er begge friske vi er alle friske og vor lille Clara trives godt jeg vil om nogle dage sende dere fotografi af juletræet og børnene og stationed her saa de ser hvordan det ser ud.

Carrie fortalte mig at du skulde selge skog nu i vinter. Jeg Haaber du gjør det og sæt saa penge ind paa sikker rente saa du har at tage til naar du trænger til penge. Jeg skulde tro at de nu vil enten tage unda noget letvint og faa foder til to kuer og lidt smaakveg. Det skal nu ikke saa meget til for to mennesker at leve. Det maa nuvel gaa an at de og Engebret kommer overens engang. Han gaar og venterom at han skal faa Landrud. Han har vel som ældste barn rent paa det. Jeg Haaber at du vil finde en utvei. Ja nu vet jeg ikke mer at skrive saa jeg faar slutte med en kjærlig hilsning til dere ifra os alle. Lev vel.

Julia

Carrie fortalte mig at moder Vilde saa gjerne faa sig en tøy kjole. Jeg tenkte at sende hende penge til en Men om du selger dit tømmer saa faar du lade hende faa penge til en for da har du bedre raad end jeg har netop nu.»

Det var neimen ikke lett å være datter så langt borte.

I går ble det krumkaker i kakeboksen og husk, det skal alltid være en klunk konjakk i krumkakerøra. Men nå starter dagen. Og hvis man har litt ekstra tid i dag , ring en gammel venn da vel!