Vår vakre hvite verden har i løpet av natten forvandlet seg til en stor litt uregjerlig skøytebane. Utejuletreet har fått juling og vinden har gjort alt den kunne for å rive lysene av og nesten greid det. Når man må gå en omvei om jordet for å komme seg til hønsehuset på morgenen, ja da er det glatt.
Noe av det siste min bedre halvdel gjorde før vi avsluttet forrige vintersesong i vår var å krasje sparken vår med traktoren. Så, i dag har jeg vært på Felleskjøpet og gått til innkjøp av en flunkende ny herremodell Espegard spark.
Akkurat det fikk et barndomsminne til å dukke opp i hodet. Jeg er jo født på Fossan og jeg har et minne om at jeg satt på mens mor sparket. Jeg hadde hvit geiteskinnskåpe på meg og jeg mener jeg hadde røde sko. (Jeg har et bilde av meg selv i den kåpen) Ferden gikk den lange sletta mellom Fossan og Bakkerud, for mor hadde ærend på butikken der. Det var mye snø. På veien, i skogen og på sparken. Jeg kan ikke huske at det kom en eneste bil, det var helt stille og jeg husker mor sang. Det gjorde hun igrunnen alltid.
Sletta var uendelig lang og verden var uendelig stor slik jeg husker det. 
Da vi var fremme kom det ut en mann som løftet meg opp, bar meg inn i butikken og satte meg på en kasse ved siden av ovnen. Han dro av meg skoa og gned beina min. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg frøs men det var nok kaldt. 
Det var blåtime før vi sparka hjem igjen og jeg husker at alt var blått i snøen og i skog . Og så er det ikke mer minne. Jeg kan ikke ha vært mer enn fire år men det er et av de sterkeste og fineste minner jeg har. 
Hva slags barndomsminner Steinar hadde vet jeg ikke men en gang fortalte han meg at han hadde hatt en onkel som drev forretning i Oslo. Han het også Steinar og til dåpen fikk Steinar en flott stor gyngestol av onkel Steinar. Denne onkelen ble dessverre ikke så gammel og jeg vet ikke så mye mer om han heller annet enn at han hadde en aldeles nydelig håndskrift. Det som finnes av skriftlige ting etter han er nesten som kunst i kruseduller.
Men nå fortsetter dagene før jul i 1958 her .
« tirsdag 16-12 skyet og sneyr
Var på kjøring i dag. Kjørte to vender ned til Skjerbrekkabakkene. Var bedre i dag.
Onsdag 17-12. skyet sneveir hele dagen ble klart og kaldt på kvelden.
Var hjemme og skrapte or veien først i dag også var jeg på meieriet med smør og da blev det for seint og reise til skogs så jeg hug lit ved og vilte.
Torsdag 18-12 klart pent veir - 14 i dag tidlig.
Ordnet lit til Klinge bakst i dag før jeg reiste til på kjøring. Kjørte en furu vende til Helårn og en gran vende til Skjerbrekkabakkene. Snakket med H Holtan i dag.
Fredag 19-12 kaldt -18 i morges men skyet til blev mildere.
Var til Smylehaug i dag kjørte på veien til borteste lunden gjorde en kjip ende til ved Uksehaug og vilte der utpå. Tok en vende til veien.»
Dagene gikk sin gang, men kling til jul , ja det ble det ihvertfall. Jeg lurer forresten på hva Steinar hadde sagt hvis han hadde sett hvordan det ser ut i Smylihaug, Oksehaug eller Skjerbrekka nå. Kanskje like godt vi ikke får vite det.
Dagens bilde er nok en ung alvorlig mann. Det var nok ingen spøk å gå til fotograf. Fotografen denne gang heter Chr Vaaler og han holdt til i Kongsberg hvor han startet opp i 1889. Og denne Chr. Vaaler har jeg faktisk funnet et bilde av siden han besøkte en annen fotograf i Kristiania og det bildet er registrert i digitalt museum.
Se så, nå er det tid for å finne frem den 16 nissen og bytte med det 16 glasset på adventsbrettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar