1 desember 2022

 Det er 1. desember og adventstiden er i gang. Det er også den tradisjonelle adventskalenderen min. 24 små glass står klar til å byttes ut med 24 smånisser og i år er det hjemmelaget likør som skal nytes hver kveld. Som vegsjefen sier; det er godt ikke jula varer helt til påske her i huset. Det har jo også blitt en slags tradisjon å dele noen tanker og noen skatter her i fjesboka hver dag i advent. I år er det gårdens ganske så store bunke med Amerikabrev som blir den røde tråden og kanskje er det også en slags familiehistorie som skrives frem. Hvem vet. Brevene er ofte altfor lange til at de kan gjengis i sin helhet, men utdrag skal det bli og så får resten fortelles slik jeg leser dem. Bakgrunnen er en familie på to voksne og fem barn som engang levde her på gården. I 1875 var barna 14, 11,8,6 og 2 år. De levde som bondefolk flest og det var nok ingen overflod av noe. Far i familien var sølvsmed og familiens levekår bar nok også preg av at han nok likte dette yrket bedre enn å være bonde. Og hvis en skal tenke og tro noe, så tror jeg denne familien kanskje ble over gjennomsnittet opptatt av både vakre ord og vakre ting. Mellom 1820 og 1920 utvandret 800 000 nordmenn. Et tankekors nå når Norge er villig til å ta imot 35 tusen Ukrainere. Selv om utvandringen gikk jevnt og trutt snakkes det om tre bolker hvor toppåret var 1882 da 28 tusen nordmenn emigrerte til USA. Og mange dro også fra Veggli og Numedal. To av jentene i søskenflokken på garden her dro også og det er disse to jentenes brev som blir min adventshistorie i år. Jeg har grublet noe på hvordan de fikk penger til å reise, men deres mor hadde flere søsken som dro og moren var nok fra en litt bedre stilt gard i bygda her. Det kan leses litt mellom linjene i noen brev at en onkel kanskje hjalp sine søsterbarn over til det forjettede land og et bedre liv. Den første som dro var Guri. Hun reiste i 1884, 17 år gammel. Fem år seinere, i 1889 kom søsteren Kari etter. Jeg har ingen brev fra tiden før 1900 og hvorfor det er slik vet jeg ikke. En teori kan være at brevene ble sendt videre til andre slektninger da de ofte innholt hilsener til og fra mange Det eldste brevet jeg har er fra 1902 og da hadde allerede Guri vært hjemme på besøk en gang. Brevet er skrevet av eldstesøster Kari. Guri tok ganske raskt navne Julia da hun kom til USA mens Kari forandret sitt navn til det mer Amerikanske Carrie. At de to søstrene helt sikkert var både ettertraktede og stolte kan vi se av bildet av dem. Det er nok tatt engang rett etter begge var samlet i USA. Vakre damer! Dagens lille uttdrag er skrevet i SanFrancisco 8. may i 1902 . Bror og søster i gamlelandet har nå stiftet familie og Carrie (til høyre på bildet)har sterke synspunkter om dette.

«Jeg synes det er saa for galt at Ingebret og Anne skulde gifte sig med slik fantepakk. Vel Ingebret havde jo ødelagt for sig selv saa det var ikke saa underlik men Anne som skulde gaa bort og gifte seg slik. Jeg havde tænkt at sent Anne 10 daler til vært aar for at være hjemme saa lang hun kunde ventet til en gut som havde været af lit bedre folk og ikke en fattigstakkar som ingenting har andet en bukser. Anne maate være saa gifte syk med hun vilde giftes en husmansgut. Jeg har tænkt at skrive til hende og spurt hende om han var saa pen. Han se r ikke saa pen ud paa bildet som Julia skikete mig. Vel det er for sent nu at jøre det over igjen. Hun se vel vors det er at giftes en fattigstakels. Jeg tenkte hun havde set vor det er at fattig. Det var ikke saa svært rart for os hjemme da vi var smaa. Saa det var ganske hart for mat da vi ingen ting kunde have. Vi havde ikke saa svære klære. Saa jeg tenkte jeg vilde aldri gifte en som var fattigere en mig selv og det har jeg ikke jort, Fader læs det brev for mor. De andre kan læse det selv.»

Her var det ingen kjære mor nei.