24. desember 2022

Så står det bare et lite glass igjen på adventskalenderen min. Bare en liten nisse står utenfor fatet og venter på å få plass. Vegsjefen trekker et lettelsens sukk for at desemberdrikkinga er over og jeg skriver siste kapittel i årets julekalender. Juletreet er akkurat så fint som det skal være og i år henger det også 5 gamle julekuler på treet. Julekulene fant jeg i en liten eske på stabburet. De er veldig gamle det kan jeg se, men om de er så gamle at Guri og Kari har sett dem henge på et tre, ja det vet jeg ikke. Jeg tviler også på at det var tradisjon for juletre i Veggli på den tiden de dro her fra, men jeg liker tanken på det. Hele denne desember måneden har jeg hatt de to jentene med meg. Hver morgen når jeg står opp og går på badet, ser jeg ut vinduet og rett ned på stua hvor de levde som barn og unge. Stua hvor de tok farvel med mor og far før de dro ut i noe ukjent og spennende, men helt sikkert også utrygt og skummelt. Jeg har tenkt på at når de gikk til fjøset en kald desemberkveld, så de nordstjerna akkurat som jeg gjør når jeg går kveldens siste luftetur bak låven med gutta. De har sett sola farge Skagsåsen rød på en iskald desembermorgen når de småsprang over tunet på vei til utedoen. De har sett tåka ligge nedi dalen og de har venta på den dagen når sola er tilbake i tunet og de første solstrålene treffer småruta glas i gamle tømmervegger. Akkurat som jeg også gjør hvert år. Den gang disse jentene levde her var det tre små husmannsplasser rundt de tre gårdene som ligger tett på rad. Det vil jo si at det var ei hel lita grend her og at det også bodde flere folk her i Bakkegrenda. Husmannsplassen til gården her heter Gvasshaug og ligger rett opp for gården. Der bodde det også folk som dro til USA på 1880 tallet. Kanskje har Kari og Guri løpt på kjappe ungjentebein, på de samme stiene som jeg går på når jeg går tur opp til hustuftene på Gvasshaug. Kanskje satt de der på dørkloppen og planla eller drømte om det forjettede land hvor alt var stort og bedre. Kanskje snubla en av dem i samme steinen i stien som jeg stadig støter foten i. Og kanskje satt en av dem i blomsterenga på jordet og klødde på myggstikk på akkurat samme sted som jeg stadig går. Det er rart, men det er veldig fint. Vi har ikke strøm i gamlestua på tunet, men i hele desember har to batterilys og ei julestjerne med batteri lyst opp stuevinduet mot tunet. Jeg liker å tenke at de to jentene hadde satt pris på det. Den eneste jeg kjente av alle de som er nevnt i disse brevene er han som Julia kaller Stener. Da jeg ble kjent med han var han en gammel mann og het Steinar. Han var ingen enkel mann han heller og livet hadde kanskje ikke vært så veldig snilt med han. Men vi ble venner og jeg satte prist på han. Jeg skulle bare ønske jeg hadde spurt han mer. Jeg vet ikke om han ville fortalt noe likevel, men kanskje. I gamlestua står en flott gyngestol. Den fikk Steinar til dåpen fra sin onkel i Kristiania som han var oppkalt etter. Den ga han meg og det føltes som en stor ære.

Dagens brev er fra 1950 og dette er det siste brevet jeg finner fra Julia. Dette året dør Carrie. Hun og mannen dør med kort tids mellomrom. De giftet seg i godt voksen alder og fikk ingen barn. Carrie var 86 år da hun døde. Hun og søsteren hadde god kontakt hele livet. 1950 er Julia 83 år og dette brevet er det siste brevet jeg har fra henne. Den vakre håndskriften hennes bærer tydelig preg av at nå er det vanskelig for henne å skrive. Men norsken hennes er fortsatt god, Julia levde i mange år til. Først i 1962 dør hun i en alder av 95 ar. Jeg vet at den ene datteren hennes en gang besøkte gården her sammen med ett av sine barn. Om det var noen kontakt etter det vet jeg ikke. Men Steinar fikk et julekort i 1982 som han ba meg om å oversette for han. Det var fra en tremenning i USA som også hadde besøkt Norge på sommeren 1982 og han het Clinton Kemhus. Nå er min fortelling om søstrene over. Bunken med Amerikabrev inneholder kanskje flere andre historier, men det må jeg kose meg med en annen gang. Steinar ble sistemann fra den lille familien på gården. Hans tante Anne er det mange etterkommere etter i bygda fremdeles. Etter Steinar ble det ingen. Bildet i dag er av han og Clinton og det er tatt utenfor gamlestua hvor han bodde til 1983. Jeg har prøvd å følge rekken av etterkommerne til Julia, men selv om hun fikk tre barn var det ikke mange etterkommere. Den siste jeg fant er et tippoldebarn med det flotte navnet Atom Wilson. Jeg håper han vet hvilken sterk kvinne han stammer fra. Her er det siste brevet fra tante Julia.

San Francisco 28 juni 1950

Guds fred til deg Steinar min brorsøn.

Tak for brev af den 13de motog det igaar. Du spørger om Kari og mand havde felles eje. Ja hvad dem havde i StHelena. Der penge i Norge havde han ingen rett til de var hendes. Han havde to brorsønner men dem har ikke kommet her. I retten var dem ikke tilstede. Hospital, Dr og hvilehjem tog de penge dem havde en tolv tusind dolar. Enda er meget ubetalt til doktorene og begravelsene. Min datter har ret til at sælge det hjem dem havde i byen men det tar tid forend at hun kan lovlig sælge det. Vi haaber bare at det vil række saa at alt blir betalt. Testamentet var slig at om der er noget igjen arver hun det. Det Kari havde i penge i Norge fik jeg hende overtalt saa det til din far blir din del. Anne og jeg hver trediedel, Saa nu er det vel klart. Jeg gjør ingen fordring Anne eller hendes to børn faar min del. Det er nesten umuligt for mig at skrive saa jeg faar sige lev vel og søg Gud medens han findes. Vær hilset da ifra mine og mig din tante Julia.