Det nærmer seg nå
det nærmer seg. I år er julaften på en tirsdag og det betyr at skolene går ut i juleferie før helga. En ganske så lang juleferie i år altså. I dag har det vært mye forberedelse på jobben for på min jobb leker vi ikke juleavslutning nei. Da er det full guffe fra tidlig morgen til alle elever reiser hjem kl. 12.30. Det er tradisjon med grøt, aktiviteter og underholdning. Som mange andre juletradisjoner er det hektisk, kaos og slitsomt , men man ville ikke vært foruten! 
Da jeg var i skolealder, (for sånn ca 100 år siden
) kan jeg ikke huske vi hadde noe vi kalte juleavslutning, men i romjula var det juletrefest og gjennom hele høsten øvde vi på fremføringer av ypperste klasse. Jeg har et vagt minne om slags skuespill og en sang om de «tre små tamburer som vendte hjem fra krigen», en veldig misfornøyd klassekamerat som slett ikke hadde noe ønske om å være han som ba kongen om å få hans datter og meg selv som stolt kongsdatter og stor selvtillit som jeg garantert klinte utover den stakkars tamburen. 
Men juletrefest var et av årets høydepunkt, uten tvil. I dag begynner jeg på en ny dagbok. Året er 1954 og datoen er 16. desember.
«Søndag 16-12 pent veir lit kjølig.
Var hjemme hele dagen og la i sammen lit ved.
Mandag 17-12 Pent veir hele dagen.
Var nedover på bank møte og fik ordnet tømmer kontrakt og fik forskud.
Var på Bogstrandsagen en tid og begynte rive denne. Hadde skys med Toverud nord og H. Gladheim sydover. Var innom V.H.»
Dette med tømmer kontrakter og arbeidet han utførte har sammenheng med et firma som het Kolbotn og som kjøpte tømmer på rot . De hadde store drifter flere steder. Også i Veggli. Steinar tjente nok vinterlønna si der på denne tiden. Og et forskud rett før jul var nok kjærkomment for en som ikke hadde fast månedsinntekt.
Dagens foto er av en ung dame med det strammeste håret jeg har sett! Det er nesten så jeg kan kjenner hvordan det strammer i hårrøttene slik hun har dratt og samlet håret i en hårtull i bakhue. Ja for hun har nok hår men det synes ikke
Hun har en nydelig sølje i halsen og hun er nok et arbeids menneske for hun har noen solide hender. Fotografen heter Jørgen Dahl og han er første gang nevn som fotograf i Mossi 1890. I folketellingen ti år seinere står han oppført som fotograf mester i Sandefjord. Han ble ingen gammel mann og hans fotograf gjerning dreide seg mest om portrettering.
Nå blåser det huset rister og kanskje kommer den 19 nissen med vinden over på adventsbrettet . Best å sjekke at alt går bra
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar